Ben Askren hører det fortsatt ofte. Hver dag, egentlig. Uansett hvor mye du forventer at beryktelsen fra de to verste nettene i proffkarrieren hans har jaget ham i den offentlige bevisstheten, er virkeligheten sannsynligvis tidoblet, spesielt på en uke som denne – når Askrens sosiale medier blir en allestedsnærværende syndflod av Jake Paul gifs og påminnelser om natten et profesjonelt troll slo ham ut på mindre enn to minutter. På en eller annen måte er internett ikke engang den verste lovbryteren.
– Ungdomsskolebarn, de er mest irriterende, sier Askren lattermildt. «Fordi de alle er usikre og de vil si noe dritt. Mesteparten av tiden lar jeg det gå, men noen ganger slår jeg dem virkelig tilbake og jeg sier: ‘Du, du er ikke engang god i bryting på ungdomsskolen, hvorfor snakker du til meg på den måten? Bare vær stille og gå dit.
Hører du det, Anderson Silva? Det er det du er oppe mot. Neste generasjon lever for disse tingene, og de glemmer det ikke.
Askren bare trekker på skuldrene. Det følger med territoriet. Han er tross alt mannen som var med på å kickstarte hele dette karnevalssideshowet.
«Funky» ble fjernet mer enn ett år etter hans andre MMA-pensjonering – og bare noen få måneder fra hofteproteseoperasjonen som nødvendiggjorde denne pensjoneringen – da han godtok kampen med Paul på en lerke tidlig i 2021. På den tiden, han ante ikke hva han gikk inn til. Den tidligere Bellator- og ONE-mesteren kunne ikke ha fortalt deg forskjellen mellom Jake Paul og Pauly Shore. Han fant nettopp ut at en boksekamp mot en YouTuber hørtes ut som en morsom avledning, en morsom måte å komme tilbake i form etter en større operasjon. Det som fulgte var en helvetes beklagelig måte å tjene en siste kampkamplønnsslipp – selv om i det minste denne lønnsslippen på «nær en million dollar» nesten matchet Askrens totale UFC-inntekt og langt oversteg hans samlede inntak fra hans ni- Bellator-løpet hjalp litt til å dempe slaget.
Nå jager Paul-navnet Askren overalt hvor han går, den ene halvparten av det todelte farvel som sparket Askren på vei ut fra en ellers fantastisk kampkarriere, den andre er hans femsekunders tøff med Jorge Masvidal som for alltid var nedfelt. «super nødvendig» inn i MMA-leksikonet og gjorde «Gamebred» til et kjent navn. Når det gjelder grufulle tosomheter, er de rett der oppe. Askren brukte det siste kapittelet på å handle i forlegenhet, og nå eksisterer han i restene av den virale vanen.
«Dessverre er Masvidal-tingen perfekt for meg som en [wrestling] trener, sier Askren. «Fordi hør her, det er så mange ungdomsskole- og videregående barn, så mange – som, det er ganske sjelden når barna ikke takler dette på et eller annet nivå, men [it’s] frykten for å bli flau, ikke sant? Det er stort sett hele videregående skole og ungdomsskole, sånn 100 prosent.
«Så når et barn virkelig sliter med det – og det skjer relativt ofte – er det som «Dude, hør, det er ikke så ille. Gå ut dit, kjempe kjempe mot den karen. [If] du får ræva kipet, du får ræva kipet.’ Og så når de virkelig begynner [struggling], det er som «Hør her, mann. Hør, jeg vil ikke ta dette opp, men jeg har vært flau mer enn å skremme noen, og det spiller over hele Twitter. Som, det kommer aldri til å være så ille for deg. Bare kom deg ut og kjempe.»’
Igjen, Anderson: Dette er hva som er på spill på lørdag. Bare spør Tyron Woodley.
Men her er saken: Askren er på mange måter anti-Ronda Rousey. Hvis MMA-ikonet for kvinner er tidenes fanebærer for hvordan man skal håndtere dårlige tap på de verst tenkelige måter, har Askren på en eller annen måte satt opp basecamp på motsatt side av fjellet. Han er den første i rommet som gjør seg selv til spøken. Alt er vann fra en andes rygg, og sjelden er det mer blottet enn i hans nye selvbiografi, Funky: My Defiant Path Through The Wild World of Combat Sportssom publiserte 25. okt.
Askren sverger på at utgivelsesdatoen hans som falt sammen med Paul vs. Silva-kampuken var en total tilfeldighet, men det er en passende en. Fordi mens Funky gir akkurat det du forventer – en titt bak teppet til en av tidens mer unike kampsportkarrierer – den leser like mye som en mekling om oppdeling, kampspillfilosofi og hvordan man håndterer sjeleknusende nederlag på sunnest mulige måter.
Ta for eksempel Askrens refleksjoner om natten han tapte for Masvidal.
Snakk om en deprimerende etterfest. … Alle ønsket å komme opp og kondolere, for å fortelle meg at det var OK, men jeg trengte det egentlig ikke. Akkurat som da jeg kom til kort ved OL, forsto jeg at livet bare kan gå i én retning. Å tape skjer, men å dvele ved det er det som definerer en taper. Jeg ville ikke at folk hadde vondt for meg. Jeg visste poengsummen. …
I tillegg slutter den rasjonelle siden av hjernen min aldri å fungere. Hvor ille kan det være? Jeg hadde allerede pensjonert meg en gang, fornøyd, så var ikke alt dette en slags bonusepisode til konkurranselivet mitt? Har jeg mistet det jeg har jaktet på lenge? Jeg gjorde. Men saken er at jeg nettopp tjente 200 000 dollar for å kjempe i fem sekunder. Er det virkelig så ille? Er livet mitt virkelig så ille? Har jeg fortsatt familien min? Har jeg mine brytingsakademier? Min helse? Jeg hadde det bra. Det var jeg virkelig.
Det er her Askrens tilbøyeligheter skinner mest, for for så dekorert som trofékofferten hans kan være, er en av de mer imponerende delene av arven hans å være en av de minst plaget virale taperne i proffsport – en relikvie, mistenker han, fra en barndom tilbrakte som en forferdelig bryter i lang tid før han ble en god (og til slutt utrolig stor) en. Det er bare hvem Askren er. I et landskap dominert av ultra-machismo, er han selvbevisst nok til å forstå at han sannsynligvis alltid vil bli mest anerkjent for de to nettene han helst vil glemme.
En slik virkelighet kan være livsødeleggende for noen, spesielt for en idrettsutøver som oppnådde like mye som Askren – en to ganger NCAA-mester, Olympian, Bellator og ONE FC-mester som trakk seg med en ubeseiret 18-0 MMA-rekord i 2017 før The Trade™ ga ham et uventet siste hurra. Men Askren bærer sine verste øyeblikk med et skuldertrekk og et smil. Bruk hvor mye tid som helst med ham og du skjønner at det ikke er en handling.
I stedet er det en helvetes bragd – og en leksjon verdt å etterligne ikke bare for unge idrettsutøvere (og fremtidige deltakere i Paul-banen), men også alle i livet som er redde for å ta et sprang.
«Noen av disse fighterne, det er litt trist å si, men det eneste de tror de er gode på, og det eneste de tror gir dem verdi i livet, er å slåss,» sier Askren. «Og det er det, ikke sant? Og de må finne noe annet, enten det er familie, om det er en jobb, om det er hobbyer, noe annet å ta seg tid til og finne verdi i seg selv.
«Nå er det irriterende når alle disse dip*** ungdomsskolebarna går, «Jake Paul!?» Jada, det er irriterende. Men skal jeg virkelig la det påvirke hva jeg faktisk vil gjøre i livet? Når du tenker på det på et dypere nivå, er det mange mennesker som lever livet sitt med den frykten for: ‘Hva kommer andre til å tenke når jeg gjør dette? Hva kommer andre til å si når jeg gjør dette?’ Og det er som, dude, du bare må leve livet ditt.
«Jeg skjønte nok ikke dette før jeg ble eldre,» fortsetter han, «men når du ikke lar ting plage deg, kan du bli så mye mer effektiv i livet. Når jeg ikke trenger å bekymre meg for frykten for forlegenhet, eller hva denne personen kommer til å si, eller hva denne personen skal gjøre, blir livet mitt omtrent, som, hvordan kan jeg nå dette målet?»
Den filosofien blir mest testet på en uke som denne, når du ikke kan snuble rundt på internett i mer enn tre minutter uten å se Pauls hånende ansikt.
For presset fra MMA-verdenen har bare blitt mer og mer anstrengt ettersom Paul-turneen presser på og ofrene lister opp ballonger og knockout-klubben blir litt mindre ensom. Ta det fra Askren: Han hørte alt før runden. Arvetalen. Hvordan en dårlig natt ville skade ham for alltid, ugjenkallelig avtagende tiår med CV-bygging. Han så sin gode venn og lagkamerat Woodley utholde den samme opplevelsen – to ganger. Hånden som vrir seg fra det bredere kampfellesskapet på forhånd, og deretter vanæret over hva det å tape mot en influencer i en kamp om knep gjør med kommentarfeltet etterpå.
Nå er det Silvas tur, og UFC-legenden har blitt tvunget til å regne med mange av de samme samtalene og debattene, bare forsterket på grunn av hva «Edderkoppen» betyr for sporten på grunn av hans Hall of Fame løp som en urørlig mester. Anderson Silva er en religion for mange i MMA. Det er ikke noe å ta lett på.
Men, som Askren argumenterer i Funkyhvem bryr seg egentlig?
Var det en dum idé å komme tilbake for den siste lille øsen med ydmykelse [against Paul]? Absolutt ikke. Det var litt som brytedagene under mitt siste år; du tror han kan slå meg, la oss gjøre det. Jeg var ikke redd for å hoppe inn i en ukjent situasjon for å se hvordan det kunne utspille seg. Jeg hadde ikke mitt ego knyttet til resultatet. … Når det gjelder å redusere arven min, så tror jeg ærlig talt at mange mennesker bruker sine egne følelser og følelser om hvor flaue de ville vært i den situasjonen og prøver å legge dem på meg. …
Noen jagerfly har en boble bygget rundt sin aura, og ingen er villige (eller modige nok) til å fortelle dem at det er en okse****. Så disse jagerfly kjøper inn i det hele. De løper med den til de faller, og så sitter de fast. … [But] å håndtere motgang godt kan læres. Vi må bare være villige til å innrømme like mye som foreldre, som elever, som trenere, som idrettsutøvere. Jeg liker å tenke på meg selv som bevis, som det levende eksempelet på hva jeg mener.
Er Silva den neste mannen som blir med i Pauls voksende MMA lonely hearts-klubb? Det er mulig. Til tross for all sin storhet er Silva til syvende og sist fortsatt en 47 år gammel mann som klamrer seg til de siste trådene i en mirakuløs vekkelse. Hvis det går sørover på lørdag, spesielt hvis de drar sørover hardt og Silva snubler inn i Askren og Woodley på neste møte med KO-mannskapet, vil han i det minste ha noen andre champs å forsone seg med. Men den frykten for sjenanse, den samme Askren stiller opp mot? Det er heller ikke i Silvas DNA. Han er fornøyd. Han blir bra uansett.
Hvorvidt det samme kan sies om MMA-miljøet hvis 29. oktober går fryktelig galt, er en annen historie. Men så lenge Jake Paul-karnevalet fortsetter å trolle MMA-verdenen og utfordre dens største navn, er Askrens leksjoner kanskje ikke de verste å huske på.
«Hvis jeg hadde fortalt deg det [in 2021], ‘Shaun, hei, jeg skal bokse – jeg, Ben Askren – jeg skal bokse Anderson Silva og jeg skal vinne,’ du ville ha vært sånn: ‘Det er absurd. Stoppe.’ Det høres latterlig ut, sier Askren med en ny latter. «Så åpenbart er denne fyren mye bedre enn jeg trodde, og jeg var dessverre den fyren som sannsynligvis ble mest negativt påvirket av det. Men nei, jeg tror at arven igjen er at det er å bekymre seg for hva andre tenker. Og du må leve livet ditt på en måte som du vil leve livet ditt.
«Bare la det rulle av ryggen din, så kommer jeg til å fortsette å dukke opp og jeg skal fortsette å gjøre mitt beste, og det er alt du kan gjøre, ikke sant? Du bare fortsetter å dukke opp og prøve ditt beste.»
This website uses cookies.